Takk for idag mandag...

Hørt idag på jobben:
"Jeg har aldri sett deg så forferdelig før, du må dra til legen og sykemelde deg i noen dager. Jeg ler ikke av deg, seriøst jeg synes skikkelig synd på deg as! Dra hjem, eller drikk ihvertfall en kopp te!" 

Og når jeg endelig drar forsinket fra jobb og tryner ned en sti til busstoppet, hvor det står en haug med folk og venter og får fullt av sne ned i bootsene ser jeg han Tometerhøy. Min store kjærlighet for mer enn en livstid og flere småkjærligheter siden. Heldigvis er Tometerhøy 2 meter høy og jeg har aldri vært så glad for å være så lav som jeg er da. Gjemmer meg lett.


Buss kommer, buss stopper, tar på to passasjerer, buss full, buss kjører. Venter, gjemmer meg, ser bort. Buss kommer. Setter meg på mongosetet for å synes minst mulig. Buss stopper, bekjent kommer på. Pinlig øyeblikk hvor begge har sett hverandre, har hilst, ikke vil prate, men føler man må. Blir bedt om å bli med å sette seg bakerst i bussen, men der sitter jo Tometerhøy og jeg påstår at det er fullt. Det er ikke fullt. Jeg blir sittende på mongosetet og bekjent ser rart på meg, som om jeg er mongo. Kø.


Buss fremme, løper av. 
Den Mørke Vakre Gudinnen kommer med utallige gode forslag på fine ting vi kan gjøre, har lovet meg selv og henne at vi skal gjøre mye mer morsomt for å befri oss selv fra kjedsommelighetens slaveri, men orker ikke starte med det mandagskveld.


Bryter meg inn på trikken. Blir most bakfra, forfra, sidenfra og ovenfra. Kø.


Bryter meg av trikken, puster for første gang på 20 minutter. Må krysse gaten hvor jeg bor, som er umulig å krysse. Gaten er så traffikert at det egentlig ikke burde være love å være boende langs den. 


Snill bil stopper for meg. Hjemme.