En regnværsdag...

Jeg kan ikke tenke meg noe mer perfekt enn Haruka Murakami og en eske med Junior Mints på en regnværsdag.

Me and my shadow...

Sure skrikerunger...

Etter 8 lange timer med skriking, smisking, trøsting, kjefting og leking med 120 sure skrikerunger føles det rimelig tilfredsstillende å spise et helt lite fat med dem, tygge dem ettertrykkelig for så langsomt å svelge dem.

Skyer beveger himmelen...

Vem kan segla förutan vind...

Havblikk...

No one wants forever anymore...

If you want to be alone here with me you must understand my weakness
It's the way that he left me and bereft me of of my love
without a warning without mourning almost yawning
No one wants forever anymore
cause no one dares to try
No one wants endeavour like before
If you want to see the world that's in me
You should know I'll always need him
It's the way that I met him
There's no way that I could possibly forget him like he got me and forgot me
No one wants forever anymore cause no one dares to try
No one wants endeavaour like before
No one wants forever anymore
and no one wants to be there like I know I might have been
No one wants endeavaour like before

Et katteliv...

Et klasseløst samfunn...

Jeg kjenner en ung mann. Han har to bachelor - og en mastergrad. Av jobberfaring har han vært salgssjef i en av verdens største internasjonale bank i en avdeling i en millionby med dobbelt så høyt innbyggertall som hele Norges befolkning, i et såkalt utviklingsland. Han har bodd i Norge i et halvt år. Han flyttet ikke fra alt han hadde kjent og kjært fordi han hadde det spesielt forferdelig der han var, han ble verken torturert eller forfulgt, han måtte ikke se søstrene sine og moren sin bli gruppvoldtatt av soldater for så å bli drept. Jeg mistenker at han hadde det sabla bra der han var! Han flyttet hit fordi han fant noe så sjelden vakkert som kjærligheten til en ung kvinne, tilfeldigvis (og ulykkeligvis) født og oppvokst i Norge. Jeg spurte han en dag hva han drømte om og han fortalte i all fortrolighet at han drømmer om å skape et lykkelig liv for seg og sin og deres fremtidige. Dette er virkelig ikke kravstore drømmer som om at man vil være en prinssesse og kysse en frosk som magisk forvandles til en prins og derfra oppnå verdensherredømme og bli husket i all ettertid som en elsket, rettferdig og respektert dikatorinne. Men hvordan skal han ha forutsetning for å oppnå sin lille drøm når ingen rundt han tar seg tid til å se hvem han eller gir han sjansen til å vise hva han er god for? Hvordan skal han kunne forbli en av de mest snille, pliktoppfyllende, engasjerte, lojale, åpne og fordomsfrie menneskene jeg har møtt når han kun blir møtt av kulde og fordommer? Jeg er så livredd for at drømmen hans skal knuses og at gnisten hans slukner, at han vil møte de rundt seg med samme likegyldighet og fordommer som han må takle hver eneste dag. Jeg er så redd at det går grøsninger nedover ryggen og jeg er så trist at jeg ikke får lyst til å stå opp for å leve i et slikt samfunn hvor man ikke behandler hverandre som likeverdige og at det går ustraffet hen. Men mest av alt er jeg så eitrandes forbanna over at noen tør påstå at vi lever i et klasseløst Norge hvor alle har like muligheter til å oppnå sine drømmer!

På gamle trakter...

Måkeskrik, gamle fiskere som slækker i solveggen etter nattens fangst med sneipen i munnviken, lukten av råtten fisk og tang, furutrær som står kroket på grunn av vinterstormene, stier som fører til hemmelige steder, mosegrodde gjerder bygget av rullestein, ta morgenbad uansett vær og ligge på varme svaberg om kvelden, fiske krabber fra brygga, prammen som er så lekk at en må ro og en må øse, Lisa som har hjemmelaget eplesaft, Karin på pensjonatet med sine smilehull og ferske kanelboller, den pensjonerte fiskeren Ludvig som ser lengtende ut mot havet. Det er med stor lettelse jeg ser at ihvertfall et sted i verden forblir som de alltid har vært, upåvirket av verdens tumulter...

It´s easier to leave than to be left behind...