Jeg velger å gjengi hele dette innlegget fra denne bloggen her, for hverken jeg eller noen andre kunne uttrykt det noe bedre (videre kommentarer er overflødige)!
Vet du hva? Jeg tror at vi rett og slett er to smart to be loved... eller kanskje heller to smart to love a man...
Det er det som er svaret på spørsmålet om hvorfor vi fremdelses sitter alene i hver vår leilighet, eller sammen, og tror at alle gutter har gått fra sans og samling, at de har mistet fotfestet, hodet og innsikten et sted på veien mot å få pule. Jeg tror ikke feilen ligger hos gutta; hvordan kan man anklage dem når de ikke vet bedre? Folk kan ikke bebreides for uvitenhet de ikke selv kan noe for, man forventer jo ikke at folk som har levd isolert i jungelen hele livet har de samme koder for akseptabel atferd som folk i urbane samfunn, eller at barn skal forstå ting før de har lært det av noen. En snekker anklages ikke om han ikke kan foreta den samme skarpe samfunnspolitiske analyse som en statsviter.
Menn mangler noe og dette kan de ikke noe for. Menn mangler evne til empati, de mangler relasjonelle og interaksjonelle ferdigheter, og de mangler evne til å reflektere rundt seg selv og forholdet mellom egenopplevelse og fremtoning. Deres selvsentrering og enorme egofokus står i veien for at de kan oppdage dette, de forstår ikke engang at vi har oppdaget det.
Så mens gutta rører rundt i sine egne sfærer fylt med karriere, kred og prestisje, et maskulint fellesskap der store egoer fremelskes, der man dyrker seg selv og forventer at andre skal gjøre det også, står vi ved siden av og spyr. De tror at de er fantastiske, de tror at de er smartere enn oss og at vi elsker dem og ikke kan få nok av deres historier om de fete ideene de har fått trumfet igjennom på jobben, de fete planene de har for ferien, de fete bøkene de har lest og har tenkt til å lese; akkurat passe politiske og kritiske, akkurat passe laidback. De skryter av hvor jævlig gode de er til å lage mat og til å blande de hotteste drinkene. De snakker om hvordan de er både myke menn og tøffe bad guys; altså en gave til kvinnen. De snakker om såre følelser, om behov for nærhet og behov for å bli sett og forstått, de snakker om frykt for selvutlevering, frykt for forpliktelser og frykt for å åpne opp og slippe noen inn. De fremstiller seg som unike, med en annerledeshet og kompleksitet som de unnskylder ved å gi uttrykk for at de forstår at vi kvinner synes det er vanskelig å forholde oss til dem, disse ekstremt sammensatte og avanserte individene. Og jeg kjeder meg. Jeg dør av kjedsomhet.
Menns dumskap er drepende kjedelig.
Så mens gutta surrer rundt og tror at de har lykkes her i verden, at de har forstått de store sammenhengene og at vi elsker dem, forelsår jeg at vi dropper å irritere oss og heller innser at de aldri vil komme opp på det mentale nivået hvor vi gjerne vil ha dem. Erkjenner vi dette og akspeterer at det er sånn, så kan vi endelig slappe av. Vi kan slutte å vente på at den perfekte karen skal dukke opp, vi vil ikke trenge han lenger. Vi kan lene oss tilbake, nyte hverandres fantastisk morsomme og inspirerende, meningsfulle og intellektuelle selskap. Når behovet for fysisk kontakt melder seg, er det bare å ringe en mann og si; "baby, jeg leste artikkelen du hadde skrevet i går; du er så utrolig dyktig...", eller "du, kjære, det er så lenge siden, jeg savner kroppen din...". Da kommer han løpende for å pule, fullstendig overbevist om at han besitter evnen til å gi kvinnen alt hun vil ha. Og noe har han jo også. Mannens kropp er fantastisk, og fysisk adspredelse og avslapning er som kjent både godt, sunt og nyttig. Derfor puler vi menn, mens vi elsker og beundrer hverandre. Eller hva? :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar